pil
keiser Pipin den lille
(0714-0768)
Bertrada (Bertha) av Laon
(-0783)
keiser Karl 1. av Frankrike
(0747-0814)
Hildegard av Schwaben
(0758-0783)
keiser Ludvig I av Frankrike
(0778-0840)

 

Familiekoblinger

Ektefeller/Barn:
Judith av Schwaben

keiser Ludvig I av Frankrike

  • Født: aug 778
  • Ekteskap: Judith av Schwaben
  • Død: 20 jun 840 61 år gammel

punktmerke   Et annet navn for Ludvig var keiser Ludvig den fromme.

bilde

punktmerke  

Keiser Ludvig I le Pieux av Franken. Født ...08.778. Død 20.06.840. Han var sønn av Keiser Karl I den Store av Franken. Født 02.04.747. Død 28.01.814 i Aachen. og Hildegard av Schwaben. Født 758. Død 30.04.783 i Dudenhofen.

Keiser Ludvig var først gift omkring 794 med Keiserinne Irmengard av Haspen. Død 03.10.818. De hadde sønnen keiser Lothar I av Franken. Født 795. Død 29.09.855 i Prüm.

Ludvig giftet seg på nytt ...02.819 med Judith av Bayern. Død 19.04.843 i Tours. De hadde barna:

1. Gisela av Franken. Født omkring 820. Død etter 01.07.874.
2. Keiser Karl II le Chauve av Frankrike. Tysk-romersk keiser. Født 13.06.823. Død 06.10.877.

Ludvig "den Fromme" var Tysk-romersk keiser 814 - 840.
3 år gammel ble Ludvig kronet i Roma av sin far, Karl "den Store", som konge av Aquitanien. I 813 antok faren ham som medkeiser i det frankiske rike, og etter Karls død, 28.01.814, overtok han tronen. Ludvig var lite krigersk og sterkt religiøs. I 816 kronet paven ham i Reims.

Det var en stor ulykke at kun den minst dyktige av Karl "den Store"s sønner overlevde ham og ble hans etterfølger. Karls stat var riktignok den mektigste i Europa, men ennå har verden aldri sett en stormakt som holdes sammen bare av sin egen iboende likevekt. Det må også ha en kraftig, samlende hånd, ellers tar motstridende interesser overhånd. Hvor lysende og imponerende en slik stormakt enn kan ta seg ut i samtidens øyne, har den alltid sine svake sider. Og det var også tilfelle med Karls rike. Der fantes stoff nok til konflikter både innad og utad, som den store keiseren ikke hadde maktet å få bukt med. Det var et klart motsetningsforhold mellom det romanske Vesten og det germanske Østen. Det hersket en selvrådighet blant stormennene, som bare en sterk og imponerende monarks vilje så noenlunde kunne tøyle. Og i syd var riket truet av , i nord av og i øst av de slaviske folkemassene.

Karls jernhånd hadde maktet å beherske og kue alle disse uromomentene. Ludvig var av en helt annen støpning. Riktignok ikke kroppslig sett, for Ludvig var staselig å se på og kraftig bygget, og han var en dyktig rytter og jeger. Farens bestrebelser for å øve rettferdighet mot alle, finner man også igjen hos ham. Men som personlighet var Ludvig skåret over en meget mindre lest. Han var "en mann uten lidenskaper, uten laster og uten dyder", for å sitere Haucks dom over ham. Mot Karl "den Store" med sin voldsomme kraft var sønnen en dverg. Mildhet og saktmodighet var hans mest fremtredende egenskaper. Men i virkeligheten skyldtes de bare svakhet og vankelmodighet, og Ludvigs berømte fromhet slo snart over i det absurde. Han ble så from at , hvor lystig stemningen enn var omkring ham. Isteden gråt han så meget mer. Overfor prelatene gikk hans ydmykhet så langt at den grenset til selvoppgivelse. Paven overså nå keiseren på en måte som han aldri ville ha våget overfor Karl, og biskopene oppførte seg som riksfyrster. Ludvigs kirkelige forordninger ble nærmest bare et ekko av prestenes krav. De er holdt i en helt annen toneart enn den vi kjenner fra Karls lover, hvor en hersker som er seg sine rettigheter fullt bevisst, taler strengt selv til kirkens menn. I sin nidkjærhet for å få utryddet hedendommen gikk Ludvig så langt at han til og med forbød de gamle germanske kvadene som han selv hadde lært i sin ungdom. Ingen fikk fra nå av lese eller lære seg dem. Og de germanske heltesagnene som hans store far hadde elsket og samlet på med så stor pietet, lot han kaste på ilden og brennemerket på den måten sitt eget minne for alle tider. I stedet for den krets av lærde og kultiverte menn som hadde omgitt Karl, var det nå åndelig trangsynte mennesker som anga tonen ved hoffet. Ludvigs styre var slik at han fikk økenavnet "munken", og han ville også sikkert ha passet bedre til å være abbed i et kloster enn keiser.

I 830 brøt det ut et opprør mot keiserparet. Det var først og fremst det kirkelige partiet som ville hevne seg fordi keiserinnen hadde visst å skaffe seg alt for stor innflytelse over sin gemal, og dessuten sluttet kongens sønner av første ekteskap seg til opprørerne. Judith ble beskyldt for ekteskapsbrudd og tvunget til å ta nonnesløret og Ludvig måtte bøye seg for riksforsamlingens krav om at han skulle avstå keiserverdigheten til Lothar.

Tilsynelatende behandlet Lothar sin far med stor ærbødighet, men hadde i virkeligheten berøvet ham hans frihet og omga ham bare med munker som skulle forberede ham til å tre inn i et kloster. Men en så herskesyk og hjerteløs egoist som Lothar var ikke den rette til å vinne hverken undersåttenes eller sine brødres sympati. Stemningen slo plutselig om til fordel for den gamle keiseren, sønnene kom i krig med hverandre, og i løpet av mindre enn et halvt år hadde en ny riksdag gitt kronen tilbake til Ludvig. Men Judith følte seg for sikker i salen. Hensynsløst arbeidet hun videre på å fortrenge stesønnene til fordel for Karl, og en vakker dag slo de seg sammen igjen og gjorde opprør mot faren. Ved Kolmar i Elsass - på , som stedet siden ble kalt - sto far og sønner mot hverandre med hver sin hær. Men ved hjelp av løfter og trusler fikk sønnene lokket størsteparten av Ludvigs tropper over på sin side. Da ga keiseren opp det hele og var glad til at han, Judith og Karl slapp fra det med livet.

I og med dette ble Ludvig betraktet som avsatt, og Lothar overtok keisermakten. Men hans brødre fikk samtidig utvidet sine riker ganske betraktelig og ble dessuten fra nå av selvstendige konger. Karl "den Store"s rike var altså faktisk delt mellom tre fyrster. Ludvig og hans familie ble holdt i fangenskap. Etter at en riksdag hadde bekreftet Ludvigs avsettelse, tvang Lothar og hans tilhengere det frankiske rikes tidligere keiser til i hele menighetens påsyn å kaste seg ned foran alteret i en kirke i Soissons og "med strømmende tårer bekjenne offentlig at han hadde forvaltet sitt embede på en uverdig måte". Biskopene overrakte ham et langt synderegister, hvor han ble anklaget for helligbrøde, mord, mened og alminnelig pliktforsømmelse, alt dette måtte Karl den Stores sønn og etterfølger erklære seg skyldig i overfor Gud og alt folket. Deretter ble han tvunget til å gi fra seg sitt sverd og iføre seg botsdrakt.

Ludvigs fiender trodde at de på denne måten hadde gjort ham så umulig i folkets øyne at han aldri mer kunne bestige noen trone. Fra nå av skulle han hele sitt liv betraktes som en botferdig synder. Men de hadde skutt over målet. En så unaturlig ydmykelse virker ikke bare forsonende, men vekker også medlidenhet. Den avsatte kongens sønn Ludvig, som regjerte over nesten hele den germanske delen av riket og derfor ble kalt Ludvig "den Tyske", ble grepet av skam over den uverdige behandlingen faren hadde fått og over at Lothar fortsatt holdt ham i fangenskap. Til det kom også frykten for Lothars alt for tydelige planer om å tilrive seg herredømmet over hele riket. En ny brødrekrig brøt ut. Lothar måtte flykte, og Ludvig "den Fromme" var fri på ny. Under alminnelig jubel iførte han seg igjen sitt keiserlige skrud, og keiserinnen ble befridd fra fengelset.

Knapt hadde Judith kommet til makten på ny, før hun igjen bare traktet etter at Karl skulle bli tilgodesett på sine halvbrødres bekostning, og den fromme Ludvig var et fullstendig viljeløst redskap i hennes hender. Det var ikke en slik takk Ludvig "den Tyske" hadde ventet seg da han hjalp sin far opp på tronen igjen, og han grep til våpen mot ham enda en gang. Da forsøkte Ludvig og Judith å vinne Lothar for seg, enda det jo var han som hadde tilføyd faren den største ydmykelsen. Men for en intrigemakerske som Judith var nettopp en samvittighetsløs egoist som Lothar den rette forbundsfelle. Og hun fikk virkelig vunnet ham for sine planer. Far og sønn forsonte seg med hverandre, på den betingelse at riket etter Ludvigs død skulle deles likt mellom Lothar og Karl, bortsatt fra et lite område som Ludvig "den Tyske" aller nådigst skulle få beholde. Denne smukke avtalen ble beseglet med rørende scener, den gamle keiseren omfavnet og kysset "den forlorne, men nå gjenkomne sønn" og ba de to halvbrødrene pent om alltid å vise hverandre kjærlighet og stå hverandre bi. Den nakne sannhet bak de vakre frasene var imidlertid at den fromme Ludvig, med god hjelp fra den mest samvittighetsløse av sine tre sønner, hadde tatt nesten hele arven fra ham som tross alt hadde vist seg å være den beste da faren hadde sin vanskeligste tid. Men midt under forberedelsene til å få denne skammelige overenskomsten drevet igjennom med våpenmakt, ble den gamle keiseren rammet av en sykdom, som stadig forverret seg.

I 840 var livet forbi for den mannen som snarere burde ha fått tilnavnet "den Svake" enn "den Fromme". Hans yngste sønn i første ekteskap var da allerede død og hans fars mektige rike ble oppløst i småstykker.

Kilder: Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 327-334. Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935. Allgemeine deutsche Biographie. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 75. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 56, 60.


bilde

Ludvig giftet seg med Judith av Schwaben.


bilde

Hjem | Innholdsfortegnelse | Etternavn | Navneliste

Disse sidene ble laget 23 sep 2017 med Legacy 7.5 fra Millennia